Tiden har nå gått litt siden harmen brøt ut etter kommunestyremøtet den 5 juli. Det er mange som har uttalt seg. De aller fleste som har holdt sine offentlige innlegg i Telen er tilhørende i opposisjonen eller støttespillere av den. Men saken er også kommentert i mer folkelige fora som facebook, på pauserommene, i klubben eller blant venner. Mye er sikkert sagt og ment og det meste av private meninger er basert på hva Telen skriver eller hva sladderen melder.

Jeg registrerer gjennom dette at mange av de mer perifere kommentarene går på «hemmeligholdet» mer enn selve avsettelsen av rådmannen. Folk reagerer på det de opplever som hemmelighold, helt uavhengig av saken forøvrig. Det kan jeg forstå!

Som vanlige velgere og samfunnsmedlemmer så reagerer vi om vi føler at politikere, uansett parti, holder noe vi mener vi har krav på å vite hemmelig. De er valgt av folket og det de driver med skal i prinsippet være gjennomsiktig. Så at dette oppstår som en folkemening har jeg stor forståelse for og det er noe vi alle selvsagt skal være ydmyke overfor. Derfor bør ikke dette avfeies som uviktig eller uvesentlig. Det må heller forklares.

For selv om konklusjonen som trekkes rundt selve prinsippet om hemmelighold kan være riktig, så er slik jeg opplever det adresseringen av problemet feil. Det er ordføreren som har fått stemplet som den som hemmeligholder, men bringer dette saken riktig avsted?

For å adressere dette så må vi se helheten i saken. Det er jo som kjent oppgitt en grunn for de tiltak som er fattet. Morten Halvorsen (R) har bekreftet i Telen at det er samarbeidsproblemer som ligger bak. Det tilsier at de som daglig holder dialogen med rådmannen, altså primært ordfører og eventuelt varaordfører, er de som har følt på problemene daglig.

Det som omtales som «samarbeidsproblemer» trenger jo ikke nødvendigvis å merkes av de mer perifere politikerne i det daglige. Det vil nok aller helst fortone seg som et problem innenfor «husets fire vegger».

Men på tross av dette så har det på Notodden vært såpass mange saker i offentligheten, les Telen, der rådmann har gått ordføreren mitt i mot, at det forundrer meg egentlig at ikke opposisjonen klarer å se hva som ligger i det «samarbeidsproblemet» som er oppgitt. Vi vet vel hva det vil si når «toppledere» i samme organisasjon ikke klarer å samarbeide optimalt. I en sivil bedrift ville et tilsvarende problem ofte oppstått mellom direktør og styreleder. I et slikt scenario, fra det private næringslivet, ville det vært åpent hvem som måtte forlate sin post. Slik er det ikke i tillitsmannstyrte organisasjoner som en kommune. Der er det den ansatte som må avslutte arbeidsforholdet om samarbeidet rakner.

Så da vet vi vel egentlig ganske mye om bakgrunnen for avtalen. Vi vet vel i alle fall nok til å forstå hva som ligger i dette i en dypere forståelse. Selv om ikke ordføreren kan kommentere dette.

Så til kjernespekulasjonen: Er det hemmelighold det ordføreren driver med?
Her er det viktig å forstå hele problematikken. Vi må skjønne, og akseptere, at ordføreren i denne saken er bundet av en juridisk avtale inngått med den avsatte rådmannen. Han på sin side hevder gjennom media at det var ordføreren som ville ha punktet om taushetsplikt rundt årsaksforholdene. Dette setter selvsagt ordføreren i et underlig lys, noe opposisjonen har brukt for hva det er verd og som igjen er tatt inn som et argument i de mer private debattene på Facebook og andre mer lukkede samtalerom. Men var det slik? Var det ordføreren som ba om dette? Og ble det tydelig signalisert fra motparten at han ikke ønsket dette punktet under forhandlingene?

Dette får vi nok ikke svar på før tidligst etter ferien, men jeg føler det er nærliggende å tro at det var advokatene fra begge sider, mer enn partene, som ønsket nettopp dette. -Og hva baserer jeg nå slike antagelser på?

Det baserer jeg på at om man «googler» ordet «sluttavtaler» så får man opp en rekke nettsider, fra ulike advokat og rådgivningskontorer, som alle mener de er spesialister på sluttavtaler. De har alle utelukkende med et punkt om taushetsplikt.

Disse nettsidene forteller også at sluttavtaler er svært vanlig dersom det oppstår uholdbare konflikter på ledernivå i en organisasjon. Det menes også at slike avtaler krever en juridisk velfundert avtale for å ivareta begge parter i saken. Dette forteller meg at det er ikke nødvendigvis hverken rådmannen eller ordføreren som har hatt sterke meninger om akkurat dette punktet. Dette er noe de er rådet til av spesialistene som ble trukket inn i saken for å bistå partene. Disse ble selvfølgelig kontaktet fordi man ønsket en god og riktig prosess i en svært vanskelig sak. For selvsagt er det vanskelig å rydde opp når problemene har tårnet seg opp og det sosiale arbeidsmiljøet føles presset.

Men var det slik da? Vi vet i alle fall at det dreier seg om samarbeidsproblemer! Så tenk deg selv da, om du var i ordførerens sted, hadde du gått til det skrittet å ta en slik konflikt helt ut til en sluttavtale, ved hjelp av advokater, om det ikke føltes tvingende nødvendig? Det kan jeg svært vanskelig forestille meg og den tilliten bør vi ha til ordføreren vår. Ingen, selv ikke en egenrådig politiker, ville gått så langt om det ikke føltes tvingende nødvendig. Og om vi forsøker å ta av oss skyggelua et lite øyeblikk så tror jeg også at helhetsvurderingen faktisk inkluderer vurderingen om «kommunens beste».

Vi bør derfor huske på at ordføreren nå i taushetens tid, handler i tråd med en signert avtale som er juridisk binende og at om hun bryter dette så vil hun sette kommunens ry ytterligere på prøve. Også økonomisk. Så inntil en eventuell re-forhandling av pkt. 11 om taushetsplikten er  gjennomført så kan hun ikke, selv om hun gjerne vil, uttale seg om årsaksforholdene. Der er hun bundet av avtalen. Det er altså ikke fordi hun ikke vil eller fordi hun ønsker hemmelighold, men fordi hun er profesjonell og holder seg til avtalen som er inngått, at hun ikke uttaler seg om dette nå. Vi har fått vite nok til å skjønne bakgrunnen for saken.

Derfor er det viktig at dersom vi vil adressere tausheten, så må den adresseres til sluttavtalen i seg selv og følgelig begge partenes advokater som har vært de som har ført avtalen i pennen. Ordføreren følger de profesjonelle rådene som blir henne til del av spesialister. Hun er låst på hender og føtter. Om vi ønsker en ordfører som skal opptre profesjonelt så må vi forstå dette og gi henne den respekten hun fortjener for nettopp å stå støtt i dette.

Og sist, men ikke minst: Hun søkte råd hos landets fremste ekspertise nettopp fordi hun mente saken var svært krevende og vanskelig. Dette vitner om god dømmekraft spør du meg. Alternativet var å stå i dette på egenhånd og forholde seg til alle mulige og umulige problemstillinger som ville dukket opp under veis. Slik ble det ikke, det sørget advokatene og en bunnsolid juridisk riktig avtale for.

Så kan man selvsagt i forlengelsen av dette irritere seg over dyre konsulenter, advokater og kommunikasjons-rådgivere som suger ut «folkets penger» på rådgivning og lobbyvirksomhet. Det er mye som skjer i kulissene, spesielt på nasjonalt nivå, som vi ikke ville likt vedrørende hemmelighold. Så på generelt grunnlag ønsker vel alle en åpen og gjennomsiktig politisk virksomhet, men vi må likevel forsøke å skille på når det er en personalsak som av ulike hensyn krever noe diskresjon og de mer rene politiske saksbehandlingene som ikke omtaler enkeltmennesker som har rett på et vern.

Så derfor velger jeg å tenke at ordføreren har sine klare grunner for å ivareta taushetsplikten slik hun gjør og at dette er noe helt annet enn hemmelighold. Det hele er regulert av avtalen og ordføreren har således ingen valg i dette spørsmålet.

Så vi bør løfte blikket og forsøke å se helheten med litt nøytrale øyne. Da ser vi en sak som nå er løst til kommunens beste, i alle fall flertallet av innbyggerne og koalisjonens beste, så får det så være om opposisjonen føler at de har mistet noe verdifullt.

Definisjoner sakset fra Wikipedia:

Hemmelighold innebærer å skjule informasjon. Det som blir holdt skjult, kalles hemmeligheter. Hemmelighold er ofte omstridt. Mange mener at det i de fleste situasjoner ikke bør være noen hemmeligheter og at det er best hvis alle kjenner alle fakta. Beslektede begreper som konfidensialitet og privatliv regnes likevel ofte som verdifulle kvaliteter. William Penn skrev: «Det er viselig ikke å lete etter en hemmelighet; og ærlig ikke å avsløre en.»

Taushetsplikt er en plikt til å hindre andre å få adgang eller kjennskap til visse opplysninger. Taushetsplikt kan følge av lovinstruks eller avtale. Hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, vil bero på den nærmere bestemmelse eller avtale som fastsetter taushetsplikt. Brudd på taushetsplikt kan medføre strafferstatningsansvar, disiplinære reaksjoner m.m.
De vanlige former for taushetsplikt omfatter gjerne opplysninger som berører en persons fysiske og psykiske helse og opplysninger som på annen måte hører privatlivet til.