Hvordan formidle politikk på en enkel måte? Så enkelt at selv folk som ikke er interessert i politikk får det med seg. Politikk formidlet slik at alle, uansett ståsted, lett kan plassere seg i det politiske landskapet. Jeg skal forsøke å formidle det enkelt i denne artikkelen.

Det som først og fremst kjennetegner norsk politikk i dag er at vi har to store folkepartier, AP og H, der det hovedsaklig er skattefordelingspolitikken og arbeidslivspolitikken som skiller de.

Å velge, blir derfor i all hovedsak å velge én av disse politiske hovedretningene. Det valget vil plassere deg enten på venstresiden eller på høyresiden i norsk politikk. Når du har funnet den grunnleggende plattformen du selv tror på er veldig mye gjort. For disse to retningene definerer på langt nær hele det politiske skille mellom venstre og høyre i norsk politikk.

De to store folkepartiene i Norge, AP og H, har til sammen rundt regnet halvparten av befolkningen som sine sympatisører. Det er fordi disse to partienes politikk på mange måter er grunnleggende tilpasset det samfunnet vi lever i her i landet i dag. Om du ikke har noen spesiell mening om spesifikke politiske ideologier, ja så kan du i grunnen med stor grad av trygghet velge en av disse to ut i fra et svært enkelt premiss. Du bestemer deg for hvilken hovedretning i skattefordelingspolitikken og arbeidslivspolitikken du vil støtte eller har tro på.

Du skal da skille på om du vil ha et sosialdemokratisk samfunn der forskjellene utjevnes gjennom skattefordeling etter prinsippet «bidra etter evne, få etter behov» (AP/ eller venstresiden), eller om du vil ha en mer amerikanisert modell etter prinsippet av «hver mann sin egen lykkes smed» (H/eller sentrum/høyresiden).

For å utdype litt om de praktiske forskjellene på de to store folke-partiene i Norge:

AP: Arbeiderpartiet, budskapet ligger i navnet. Dette er det folkepartiet i Norge som ivaretar vanlige folks behov. Det har de gjort siden krigen og helt fem til i dag. Det som i de grove linjene skiller AP og H er som nevnt skatt og arbeidslivpolitikken.

AP tror på en balanse i maktfordelingen mellom ansatte og eiere. Altså de former en politikk som bygger på prinsippet der fagforeningen, staten, og bedrifsteierne er sammen om å legge felles føringer for lønns og arbeidsvilkår i arbeidslivet (treparts-samarbeidet). Det er gjennom dette arbeidet at premissene i arbeidslivet skapes (privat og offentlig sektor). Arbeidsmiljøloven og sykelønnsordningen er som eksempel et resultat av dette. Trygdesystemet vårt slik vi kjenner det i dag er også en del av dette. Rettigheter som foreldrepermisjon etter fødsel og likestilt arbeidsliv/lønn mellom kjønnene er ordninger som er kjempet frem gjennom år med sosialdemokrati. I år feirer vi 100 års markeringen for 8-timers dagen, et sosialdemokratisk krav som ble tvunget igjennom av sterke arbeidere i 1918.

Dette er en politikk som gir lave klasseskiller i samfunnet og bygger opp under likhetsprinsippet (kjent internasjonalt som den nordiske modellen). AP vil i prinsippet at de som tjener mye bidrar med mer til fellesskapet enn de som tjener lite. Alle skal ha et tilpasset skattenivå til sin inntekt. De bygger sin politikk på at statens inntekter baseres grunnleggende på inntektsskatt fremfor avgifter, dette fordi de mener at avgifter i sin grunnleggende form rammer de svakeste gruppene i samfunnet hardest, da avgifter er basert på «flate»-satser og rammer alle grupper likt, mens inntektsskatt vil være mer tilpasset den enkeltes betalingsevne og således være et virkemiddel for utjevning av forskjeller.

Arbeiderpartiet er likevel tilhengere av at innsats og arbeid skal lønne seg og de har ingen form for inntektsgrenser eller lignende. AP mener likevel at staten skal eie og forvalte våre felles naturressurser som vannkraft, fisk og olje. Dette er folkets eiendom og skal kontrolleres av våre folkevalgte, ikke selges ut til private eiere. Inntektene fra disse fellesressursene skal være med å bidra til å finansiere velferden vi har i landet. AP har også vært villige til å slippe til private aktører i ulike tjenesteytende virksomheter som barnehage, helse og omsorg og skole. Men de er prinsipielt opptatt av at hovedlinjen er at det skal være at staten tar seg av disse oppgavene. Om det åpnes for privat drift så skal det være klare krav og forutsetninger til at de statlige bidragene skal komme brukerne til gode og ikke ende opp som utbytte til eierne.

Dette er det sosialdemokratiske tankesettet. Er du for det så kan du gå for AP, eller gå ytterligere til venstre til SV eller Rødt.

H: Høyre er et liberalistisk alternativ. Enkelt sagt kan man si de forfekter en mer Amerikansk-inspirert politikk. De velger en annen skattemodell enn sosialdemokratene. De velger lavere inntektsskatt og velger heller å få inn statens inntekter gjennom ulike avgifter. Dette gir kapitaleiere og høytlønnede store skattelettelser som Høyre i prinsippet mener styrker investeringslysten hos bedriftseiere og kapitaleiere. Høyre er også i mot for mye reguleringer knyttet til arbeidslivet. Så de jobber for å gjøre det lettere for bedriftene (eierne) å ha midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer. De er på generelt grunnlag ikke så glad i fagforeninger og ønsker lettelser i arbeidsmiljøloven med begrunnelsen å øke næringslivets fleksibilitet.

Derfor mener mange at dette er partiet for bedriftseiere og de som representerer kapitalistene i landet og at det er disse gruppene som tjener aller mest på høyrepolitikk. Om du spør partiene på høyresiden vil de nok ikke si seg enig i dette, men fra et folkelig perspektiv så er det dette som er kjernen i høyrepolitikk. Så Margareth Tachers England eller den amerikanske modellen er tydelige høyrepolitiske styresett. De kaller det frihet for folket, men i praksis sett fra et folkeperspektiv så øker denne politikken klasseskillet i landet og den medfører større avstand mellom bunn og topp i samfunnet. Mange får det friere med denne politikken, men like mange får sin frihet innskrenket eller fjernet helt. Dette er en politikk som først og fremst gagner ressurssterke personer som vil klare å ivareta sine rettigheter selv og som vil ha økonomi til å forsikre seg privat på alle måter. -Og ikke minst politikk for folk som holder seg friske og klarer å stå i jobb. Dette er individualistenes politikk. Hver mann sin egen lykkes smed. For dette er de villige til å ofre de svakeste gruppene i samfunnet, de som aldri vil klare dette på egenhånd. Det er en pris høyresiden lever godt med.

Vi har i dag en slik blå regjering i Norge og vi har sett tydelige endringer i politikken de siste 4 årene. Naturressurser selges ut til private eiere, statlige bedrifter selges til private, fiskekvotene privatiseres for fremtiden. Arbeidslivspolitikken svekker arbeidstakernes rettigheter til fordel for eierne, sykelønnsordningen er under press, bostøtten for de aller svakeste er fjernet, støtten til fri rettshjelp er fjernet, matmomsen er øket med 4 %. Det er mange små endringer, men i sum utgjør dette en klar dreining i politikken. I stedet er det gitt skattelette til alle, men det er de som tjener fra noen mill. og oppover som virkelig har fått så det monner. Slik blir det når skatteletten gis i prosent. En vanlig lønnsinntekt på rundt 400.000 har hatt en lette på ca 650,- pr. mnd. så må dette ses opp i mot de ekstra avgiftene som er kommet på. Ikke minst mat-momsen som er øket fra 8 til 12 prosent. Det spiser opp en del av denne skatteletten for vanlige folk umiddelbart. Men dette er bra for noen og det er dette du må vurdere, om du liker dette systemet. I så fall er Høyre partiet for deg. Alternativet er selvsagt å gå ytterligere til høyre og stemme FrP. Da får du en enda sterkere høyredreining i politikken.

Så har du nisjepartiene som i grove trekk er for de med spesielle ønsker. For eksempel rundt sin kristne tro (KrF) eller disktriktspolitikk (SP), eller miljø (MDG), SV og Rødt er for de som er svært innvandringsliberale eller om du er for enda sterkere vern av de som faller utenfor (styrkede trygdeordninger etc), og ytterst til høyre finner du FrP dersom du er sterkt i mot innvandring.

Men, på generelt grunnlag så er det egentlig mindre viktig med alle disse nisjesakene. Så å stemme på FrP bare fordi du er mot innvandring blir fort litt vel forenklet. Det er først og fremst vurderingen av skatte og arbeidslivspolitikken du bør vurdere. Det er disse to feltene som egentlig avgjør hvilken type styresett vi skal ha i landet og det igjen legger føringene for tilnærmet hele velferdssystemet og klasseskillepolitikken i landet vårt.

Er du sosialdemokrat eller er du liberalist i din grunnleggende form? Det er det største spørsmålet som du bør besvare for deg selv. Da først vet du om du hører hjemme til høyre eller venstre i politikken. Da gjør du ikke mye feil om du velger enten AP eller H som begge representerer folke-partiene på hver sin siden av streken i skatt  og arbeidslivspolitikken.

Godt valg når tiden kommer (2021).

NB! Denne artikkelen gjelder primært ved stortingsvalg, lokalt må man se mer på både sakene og personene som står på de ulike parti-listene.