Illustrasjonsfoto. Personene i bildet har ingen ting med artikkelen å gjøre.

Lotteritilsynet er myndighetens utøvende avdeling relatert til spill og spillforvaltning i Norge. De er byråkratene som skal følge med og gripe inn dersom «lykkespill» ikke følger loven. Det er Lotteritilsynet som definerer hva som er å regne for lykkespill i Norge og det er de som avgjør hvem som skal få tillatelse til å arrangere «lotteri» her til lands.

«Lotteri» i denne sammenheng er alle former for konkurranser der det kreves innsats i form av å kjøpe lodd eller betale deltageravgift og at det samtidig er premier av økonomisk verdi, samt at konkurransen er å anse med helt eller delvis tilfeldig utfall på hvem som vinner. Nå er det riktignok opp til tilsynet selv og foreta vurdering og konklusjon vedrørende hva eller hvem som kvalifiserer under det siste punktet.

Politisk dobbeltmoral
Hva legger denne artikkelen i overskriften «politisk dobbeltmoral i spill-politikken»? I det ligger det at det er et paradoks å se den norske lotteripolitikken fra utsiden. På den ene siden nektes seriøse landsdekkende forbund på svært tynt grunnlag å arrangere turneringer med moderate pengegevinster og deltageravgifter, mens staten selv er de som driver alle spillene i Norge som faktisk bryter tydeligst med lotteriloven. Da også med premier i millionklassen hver uke. Norsk Tipping, som statens instrument i avviklingen av spill i Norge, har enerett på alle spill som er innrettet slik at de trigger spilleavhengighet. Norges klart største pengespillaktør har i praksis monopol på slike tjenester, men statens politikk på område forsvares gjennom at inntektene fordeles til samfunnsnyttige formål, som om det betyr noe for den som spiller bort lønna si dagen etter lønningsdag. Eller enda verre, spiller bort NAV-pengene den 20 hver måned!

Staten som pusher og profitør
Joda, vi vet at Norsk Tipping har en aktiv politikk på å luke ut slike spillere og at de kurser sine forlengede armer rundt i Norges land, kommisjonærene, til å sette grenser dersom det merkes at noen ikke klarer å styre seg selv. Men hvor reelt er det? Kommisjonæren lever vel også på provisjoner og det verserer mange triste historier om mye rart i den praktiske norske «lovlige» spillverden. Et marked som er drevet og betjent av den Norske stat gjennom Norsk Tipping, samtidig som den er kontrollert av Lotteritilsynet (som også er den Norske stat).

De fremstår altså som både pusher og profitør gjennom eget spillselskap med monopol for store pengespill i Norge, samtidig med at de i praksis har satt seg selv til side for lotteriloven.

På toppen av det hele må organisasjoner som Norges Bridge Forbund og Norges Backgammonforbund år etter år kjempe for å få drive sin sport på linje med alle andre idretter i Norge. Fordi Lotteritilsynet, av hensynet til loven, er livredd at dette skal utvikle seg til spillegalskap hos enkeltspillere. Nå har Bridge-forbundet etter årelang kamp mot tilsynet fått gehør for at de er en kunnskapsbasert tankesport. Backgammon har ikke nådd frem. Det henvises stadig til konklusjonen fra 13.06.2007 når saken av ulike årsaker blir aktualisert ved sporadiske hendelser.

Om man går inn i alt som arrangeres i Norge og som kan ha et «helt eller delvis tilfeldig utfall» hva resultater gjelder, så er det mye. Alt fra fiskekonkurranser med premiebeløp på 20-40.000 der du må ha kjøpt ett lodd (å anse som deltageravgift) og du må ha fått fisk for å være med i trekninga… og loddnummret ditt er anført som deltagernummer… For å gjøre en kort historie lang så er det en rekke merkelige systemer som blir konstruert for å få til løsninger som lotteritilsynet kan akseptere. Så noen klarer å få snodd seg igjennom, mens andre blir nektet på tynt grunnlag mens myndighetene selv driver millionlotteri over en lav sko.

      -Dette er det jeg mener med dobbeltmoral.

Åpne opp med fastsatte rammer
Hvorfor ikke åpne for konkurranser i alle former for «idrettslignende» aktiviteter, men med en klar innsatsbegrensning. Altså begrenset deltageravgift. F.eks maks 1000,-. Da vil man kunne avholde litt større turneringer der førsteprisene er i størrelsesorden 10-50.000. Som en sikkerhetsventil kan det også settes en øvre ramme på enkeltpremier på f.eks 10.000 for delpremieplasser og f.eks 300.000 i hovedpremie. Da ville man begrenset «innsats-syken» og satt alt inn i et format som ville gitt frihet under ansvar for masse frivillig organiserte fritids-konkurranser i Norge. Still krav til at det er kun organisasjoner som er registrert som frivillige organisasjoner i de offentlige registrene som kan drifte slike konkurranser og at eventuelle overskudd skal tilføres driften av organisasjonen. Ingen private foretak skal eller kan nyttiggjøre seg av dette. Der bør det legges inn en sperre. Det ville gjort mye for frivillighets-Norge.

 

-Enn så lenge så lever mange med den norske dobbeltmoralen!