Vi går snart inn i en ny valgkamp men hva kan vi egentlig vente oss? Hva kan våre politikere lære av de siste 12 måneders politiske landskap verden over? Først brexit i England, så et svært uventet flertall for Trump i USA. Få eller ingen trodde vel egentlig på noe av dette på forhånd. -Men, begge disse hendelsene er et resultat av langvarig svekket gangsyn hos styrende politikere. Avgjørelsene om brexit rystet den markedsorienterte makta i England, -det de ikke trodde var mulig ble realitet da folket sa nei! I USA var Clinton sikker på å vinne, til og med en rekke av de sentrale republikanerne i kongressen støttet Clinton. Også her gikk det «galt». Hvorfor?

Fordi folk er lei! Avstanden mellom bunn og topp i samfunnet er blitt for stor og politikerne fremstår som en skjult adel som er tilsidesatt for loven. I USA har middelklassen gått for «lut og kaldt vann» i 30 år, mens de rikeste blir bare rikere og rikere. Den 0,1 prosent rikeste delen av USA eier hele 90 prosent av verdiene. Dette vil ikke bli bedre med Trump, men Trump blir i dette bildet en protestaksjon mot det etablerte og det hele er iscenesatt av folket selv. Folket er lei av å leve på grensa hele fordømte tiden. Det er klare paralleller til Englands brexit. Folket vil ha jobbene selv. De vil ikke lenger ha åpne grenser med arbeidsinnvandring. De vil ha et system der landets politikere først og fremst skal drive nasjonen til det beste for landet og landets folk. På sett og vis en egoisme i seg selv, men i denne sammenhengen er den fremprovosert av politikere som først og fremst forfordeler landets rikdom til seg selv og sine støttespillere på bekostning av folket. Det er ikke mulig å komme til makten i USA med mindre at man har mektige venner og en velfylt bankkonto. Det er således et paradoks at et land med 350 mill. innbyggere står igjen med valget mellom pest eller kolera, Trump eller Clinton. At dette er det beste de har å velge i viser en nasjon der makt og innflytelse betyr mer enn gode meninger og rettferdighetssans.

Det er fraværet av grundig refleksjon og forståelse om de etablerte understrømmene i folket som fører politikerne inn i slike nederlag. Politikerne ser ikke lenger folket. De ser bare seg selv. Rett og slett fordi de ikke lenger er en del av «folket». Innerst inne så har de for lengst hevet seg over vanlige folk og de anser seg aldeles ikke på nivå med tjenerskapet. De ser på seg selv som noe mer.
Deres lønninger er langt høyere enn hos folk flest, de har tjenester og fordeler som vanlige folk kan se langt etter og de har hatt det overdådig bra så lenge at de ikke lenger kjenner det vanlige livet på kroppen. De er mer opptatt av makt og hvordan de skal beholde makten over tid, enn å formidle politikk som folk kan se nytten av. Det «politisk korrekte» blir fin-slipt i festtalene. Her formidler de sine kalkulerte taler om det de vet folket vil høre, men når mikrofonene er slått av gjør de ofte noe helt annet.

Et godt eksempel på dette var da det norske folk sa nei til EU for andre gang i 1994. Folkets mening var ikke i tråd med makthaverne sitt ønske, -så hva gjorde de? De laget bare en annen ordning, EØS, som har tilpasset Norge på en måte som i praksis er helt i tråd med et fullverdig EU medlemskap. Ergo, de var «politisk korrekte» og spurte folket til råds, men aksepterte ikke folkets vilje når resultatet ikke ble slik de ønsket. Det verste er jo at vi, folket, lot oss si med det!

Først og fremst så er folket opptatt av politikk som kan gjøre at de beholder jobbene sine, at de tjener nok til å ha til mat i kjøleskapet og tak over hodet, og til sist at de er sikret et sikkerhetsnett dersom sykdom eller redusert arbeidsevne rammer. Rett og slett trygghet! På slike verdier bygde vi opp Norge i etterkrigstiden og alle de nordiske landene har hatt styresett som har sikret lavt klasseskille og velferd til alle. Dette har vært løst gjennom skatter og avgifter på de verdier vi tilegner oss. Enten gjennom arbeid, arv eller i form av skattlagte tjenester. Nå virker det til at skattene skal fjernes, fellesskapstanken skal svekkes og egoismen skal dyrkes. Dette med mål for øyet at kapitalkreftene kan vokse seg enda rikere gjennom skattelette og billigere arbeidskraft.

Vi har hørt det før, at når de rikeste får skattelette i millionklassen, enkelte i 100 millioners klassen, så vil de samme menneskene reinvestere disse verdiene i nye arbeidsplasser? Vel, hvor blir de av disse arbeidsplassene som Erna har lagt til grunn for sin skjevfordelte skattelette i snart 4 år? Beklager, jeg tror ikke noe på det! De rikeste blir bare enda rikere og de svakeste og middelklassen betaler gilde gjennom færre jobber, lavere lønninger, lavere ytelser til de svakeste, og et større klasseskille.

Jeg tror på et samfunn med minst mulig klasseskille. Der den store hopen, middelklassen, har gode fornuftige arbeidsbetingelser. Det skal selvsagt også være rom for at kapitalkreftene kan tjene mer enn den store hopen og få sin lønn for den risikoen de er villige til å utsette sine verdier for, -men alt innen rimelighetens grenser. Når du har 100 mill. eller mer på bok så kan du bidra med skatt i passe store doser. Du trenger strengt tatt ikke mer, og du har allerede en helt bekymringsfri økonomi. Jeg vil ha et samfunn som tar seg råd til å gi de svakeste et greit eksistensminimum og jeg vil ha et samfunn som er varmt og inkluderende. I en slik samfunnsmodell må egoismen legges til side og vi må stå sammen for felles verdier. Uten å applaudere marxismen i sin helhet så hadde Karl Marx et poeng når han fremholdt tanken om at alle skulle «yte etter evne og få etter behov». Grunntanken i dette er solidaritet og god fellesskaps-ånd. Verdier vi burde verne om også i dag.

Derfor tror jeg på at samfunnsbalanse skapes med sterke og gode fagforeninger som en motvekt til kapitalkreftene på den andre siden. Begge disse representerer svært viktige bestanddeler i arbeidslivet og en likevekt i maktbalansen mellom arbeidstaker -og arbeidsgiversiden er avgjørende for å skape en god samfunnsmodell. Om dette maktforholdet kommer ut av balanse og en av partene blir for dominerende, så kommer kollapsen fort. En slik situasjon er ingen tjent med, hverken middelklassen eller kapitalistene. En ubalanse i favør av arbeiderklassen vil raskt oppleves å være lønnsdrivende, noe som vil dempe initiativet til de som kan investere. En ubalanse andre veien, i favør av kapitalen, vil raskt skape «slavekontrakter», økt arbeidsledighet og til slutt opprør blant folket. Da er vi raskt tilbake til 30 tallet og historien vil gjenta seg. La oss slippe å komme dit! En god balanse mellom partene basert på gjensidig respekt vil være den beste garantien for dette.

Om vi ser på de politiske bølgene som rir både Europa og USA om dagen så ser vi at det er representanter for ytterste høyre fløy som har suksess? Hvorfor er det slik, disse politiske bevegelsene står jo i strek kontrast til det jeg formidler over her. I Frankrike stormer Front National og Le Pen frem på meningsmålingene. I USA vant Trump valget, han er så langt til høyre at han blir uspiselig selv for mange av de hardeste republikanerne. I Norge har FrP hatt god vind i seilene… Hva er det som gjør dette, når politikken egentlig er svært kapitalistisk orientert? Dette er kjernen av vanskelige spørsmål og det har mye å gjøre med at disse partiene har klart å sette saker på dagsorden som andre ikke tør å ytre seg kritisk til. Innvandrings-spørsmålet er kanskje den viktigste faktoren. Det vi ser er at understrømmene i folket er ikke så glad for overdreven innvandring når det oppleves som en trussel mot arbeidsplasser, lønnsnivå og de etablerte velferdssystemene. Dette har ytterste høyre registrert og klart å formidle på en måte som folket applauderer, slik vinner de gehør. Det er en protest fra folket ovenfor de etablerte politiske miljøene som ikke lenger klarer å kommunisere at de ser og hører dem. Høyrepopulistene får ofte sine stemmer fra folk som ikke klarer å se helheten og som velger seg noen få saker som de «tenner på» og som blir veiledende i valg av parti og stemmegivning. Dette er et sykdomstegn og når vi da vet at oppslutningen om våre frie valg er synkende, så betyr det at folk gidder ikke, eller de stemmer etter noen få populistiske enkeltsaker.

Hvor er det blitt av kampviljen? Hvor er de som står opp på en kasse på et gatehjørne og holder flammende appeller fra hjertet? Tilbake står vi med politiske kandidater som oppleves som både selvsentrerte og tannløse.